30 Moonshine

Denne var inspirert av ein konsert jeg gjorde for lenge siden, på 60-tallet, med Episode Six. Vi spillte på Morecambe Pier, oppe på nordvest kysten av England. Promotøren forventet trøbbel mellom lokalbefolkningen og 'Glasvegierene', som tradisjonellt sett kom for å feriere i Morecambe på denne tiden av året. Han bad oss om å 'forsette å spille' ikke *hvis* men *når* slåssingen begynte.

Ganske sikkert begynte et stort slagsmål i salen, halvveis gjennom det første settet. Det var som en Andy Capp tegneserie....alt du kunne se var en støvskye med en neve, støvel eller et hode stikke opp fra den bråkete kampen. 'Bouncerene' (dette var profesjonelle brytere som underholdt vedderene i ukene) ville ta tak i hver sin kjempende kroppsdel og drage kroppen den var tilknyttet fra kampen....et raskt knockoutslag ble utdelt før den bevisstløse bråkmakeren ble raskt lagt til siden, for så å bli båret ut av de vanlige vaktene, mens fredsmakerene ville gå tilbake til sine plikter. Ved å bruke artistisk lisens, erstattet jeg i det første verset 'bouncere' med politifolk (Old Bill er et slangutrykk for 'politiet', i England)

Som du kan se, når jeg skrev dette, ble jeg mer klarsynt, jeg gikk vekk fra slåsskampen og bevegde meg mot andre sprø ting. Uansett, jeg tror det generelle galskapshumøret er holdt til slutten.

I denne 'ordgrafien' bruker jeg vanligvis å unngå å nemne musikere og andre folk som deltar til sluttresultatet, fordi fokusen er på teksten. Men det kan ikke forbli usagt at J. Peter Robinson's piano solo er utrolig (det er den samme Pete Robinson som spillte så nydelig på det orginale Quatermass albumet, sammen med Johnny Gustafson og Mick Underwood). Ære til dem som fortjener det.